Den 19. juli 1966 satte boreriggen “Ocean Traveler” det første boret i norsk kontinentalsokkel. Dette var starten på Norges oljehistorie. De første borerapportene er nå blitt digitalisert av Norsk olje- og gassarkiv.
Riggen jobbet for Esso Exploration Norway Inc. Vi kan følge hendelsene på boreriggen gjennom to forskjellige rapporter ført om bord. Disse var Daily drilling report og Morning report. Daglige rapporter som tar for seg hva som faktisk skjer under boringen av en oljebrønn. Men først litt om forspillet til denne historiske datoen.
I samtiden ble oljeletingen i Nordsjøen karakterisert som det største sjansespill i oljens historie. De internasjonale oljeselskapene som startet med leteboring på norsk sokkel deltok i et kostbart sjansespill. Kostnadene med leting etter olje til havs var store. Men gevinsten hvis de fant olje var enorme.
Se originale filmopptak av arbeidshverdagen på Ocean Traveler
Treg start
Når historikere skriver om starten på Norges oljealder blir Norges geologiske undersøkelse (NGU) sin konklusjon fra 1958 ofte trukket fram. Instituttet sa klart ifra til Utenriksdepartementet at det ikke var noen mulighet for å finne olje på norsk kontinentalsokkel. I 1958 var det heller ingenting som tydet på at det var noe særlig olje og finne i Vest-Europa. Det ble drevet omfattende leteboring på land, men brønnene var stort sett tørre. I august 1959 ble derimot alt snudd på hodet. Et av verdens største gassfelt ble funnet utenfor Groningen i Nederland. Dette funnet førte til at geologer begynte å se for seg at det også kunne finnes olje og gass under havbunnen i Nordsjøen.
I forhold til sine naboland rundt Nordsjøen var Norge litt trege med å komme i gang med oljepolitikk. Konklusjonen fra NGU preget de norske politikerne i flere år. Funnet i Groningen hadde fått fart på tanken om mulige store olje- og gassfunn i Storbritannia, Tyskland, Nederland og Danmark. I Norge derimot var politikerne litt tilbakeholdne.
Tidlig på 1960-tallet var mange selskaper i gang med å sikre seg seismiske data fra Nordsjøen. Resultatene fra undersøkelsene var oppløftende. Tyskland og Storbritannia åpnet for leteboring i 1964. Leteboringen fortsatte for full styrke året etter, og i juni 1965 fant BP et stort gassfelt. Dette var det første drivverdige funnet på britisk sokkel. Leteboringen og funnene på britisk side i Nordsjøen fikk endelig fart på norske politikere. Det ble klart at Norge hang etter. De første norske blokkene ble delt ut i august 1965. Nå gjaldt det å komme i gang.
Jakten på en borerigg
Opptakten til Essos leteboring i Norge var hektisk. Esso Exploration Norway hadde søkt på 30 blokker til første konsesjonsrunde i april 1965. Selskapets nye direktør, Richard J. Loeffler, ankom Norge for første gang i mai samme år. Selskapet ble ikke offisielt stiftet før i juni 1965. Samme måned kjøpte Loeffler en gammel sildeoljfabrikk med tilhørende kai som skulle fungere som forsyningsbase for operasjonene i Nordsjøen. De første norske blokkene ble delt ut i august 1965 og Esso fikk lisens 001, 002 og 003.
Med lisensene i boks startet jakten på en borerigg. Forholdene i Nordsjøen krevde store borerigger som taklet dårlig vær. Esso sendte ut anbud til de største boreentreprenørene i USA, og Odeco fikk jobben. “Ocean Traveler” var under bygging i New Orleans og kunne leveres i april 1966. Kontrakten ble underskrevet 30. desember 1965.
Se unike foto fra 1966 da riggen ankom Stavanger HER
Slepet fra New Orleans til Norge var det største og mest kompliserte noen gang gjennomført. 21. juni 1966 ankom riggen Dusavik like nord for Stavanger. Den var 40 meter høy og dekket var på størrelse med en fotballbane. Esso hadde lyst ut 35 stillinger om bord og det var over 1000 søkere. Etter pålagte endringer og reparasjoner på riggen fortsatte turen ut i Nordsjøen.
Rapporten fra boringen
De to faste rapportene som ble ført om bord hadde hver sin funksjon. Morning report ble skrevet hver morgen. Den tok kort for seg det siste døgns hendelser. Det var stort fokus på å rapportere det som var viktig for selve boreoperasjonen og ikke noe særlig fokus på alt det andre som skjedde på riggen. Daily drilling report fulgte amerikansk standard for rapportering. Rapporten ble ført på et eget skjema godkjent av American Association of Oilwell Drilling Contractors. Dette skjemaet var også veldig fokusert på jobben som skulle gjøres. Rapportene fra brønn 8/3-1 inneholder derfor mye informasjon om hvordan brønnene ble boret og problemer de støtte på. Vi får informasjon om når de ulike boreaktivitetene fant sted, hvilket utstyr som ble brukt, problemer, geologi, været, havdyp og hvor dypt de hadde boret.
De første rapportene
De første rapportene
Ifølge “Ocean Traveler”s morning report forlot riggen Dusavik utenfor Stavanger klokken 10.00 søndag 17. juli 1966. De kom fram rundt klokken 12.00 dagen etter. Arbeidet med å klargjøre riggen for boring startet umiddelbart.
Riggen forankret seg i posisjon og senket det nødvendige utstyret til havbunnen på 116 meter under havet. Alt var klart til boring klokken 08.15 tirdag 19. juli. Klokken 08.20 startet de. Først boret de seg ned 14 fot. Deretter testet de ankerfestene. Det blåste bris fra nord-vest. Bølgehøyden var på rundt én meter.
Det første døgnet ble det boret til en dybde på 174 meter gjennom skifer og stein. Boringen i denne brønnen fortsatte fram til oktober 1966. Brønnen var tørr, men den markerte starten på letingen etter olje på norsk sokkel. “Ocean Traveler” fortsatte leteboringen i blokk 25/11 sommeren 1967. Denne gang var de mer heldige. 2. juni 1967 fant riggen små mengder olje. Det første oljefunnet i Norge.
De første borerapportene fra “Ocean Traveler” har blitt digitalisert og kan leses i sin helhet på digitalarkivet.no (rapportene er i arkivstykke 11, 12 og 13. Første skriftlige dokumentasjon på olje i disse borerapportene er fra brønn 25/11-1, den 2. juni).
Relaterte artikler: «Rig Spotting» — et nytt cruisekonsept
Norsk olje- og gassarkiv er et prosjekt i Arkivverket og driftes ved Statsarkivet i Stavanger.
